Feiltilstandene hos varmeelementer er konsentrert om noen få: brutt motstandstråd, svekket isolasjon, korrodert eller gjennomhullet mantelrør, oksiderte klemmer. De oppstår sjelden plutselig — de er resultatet av at monterings- eller driftsforholdene over tid har drevet bort fra dimensjoneringen.

1. Lå elementet over væskeoverflaten?

Nedsenkbare varmere er avhengige av væsken for å føre bort varmen. Synker nivået, blottlegges den øvre delen, og den seksjonens overflatetemperatur når raskt flere hundre grader, MgO-isolasjonen svikter og gjennomslag følger.

Løsningen er ikke bare å «følge med på nivået». Monter en lavnivåbryter som forrigles med varmekretsen, eller senk elementet slik at toppen ligger 100 mm under miniminivået. For tanker med store nivåsvingninger hjelper også et lederør.

2. Ble overflatebelastningen satt for høyt?

Ved samme effekt betyr mindre elementoverflate en høyere overflatebelastning. Vann tåler 6–8 W/cm², olje bare 2–4 W/cm² og høyviskøse medier enda mindre.

Når overflatebelastningen er for høy, danner oljen koks på rørveggen, kokssjiktet hever veggtemperaturen, og motstandstråden brenner til slutt igjennom ved et lokalt varmt punkt. Åpner man slike elementer, viser det seg ofte ingen tydelig korrosjon av mantelrøret — men den indre tråden har smeltet og MgO har misfarget seg.

3. Monteringsklaring og kontakt

For patronvarmere bør pasningsspillet i boringen være 0,05–0,1 mm. Er det for stort, øker den termiske motstanden, slik at elementet blir titalls grader varmere enn formen; er det for lite, risses mantelrøret ved uttrekking.

Det samme gjelder båndvarmere. Både innerdiametertoleranse og boltenes tiltrekkingsmoment påvirker kontakten. Å gå rundt omkretsen med et følerblad eller å påføre varmeledende pasta er effektive forbedringer.

4. Omgivelsestemperatur ved klemmene

Elementkroppen tåler 600 °C, men klemmene som regel bare 150–200 °C. Sitter klemboksen inntil varmt utstyr, eller er kaldenden for kort, oksiderer klemmene kontinuerlig, overgangsmotstanden øker, og til slutt overopphetes og brenner de.

Bekreft kaldendens lengde allerede ved valget. På stedet kan man legge til en varmesperre, forlenge klemrommet eller flytte klemboksen bort fra varmekilden.

5. Koblingsfrekvens og termisk sjokk

Hyppig av/på-kobling utsetter elementet for gjentatt termisk utvidelse og sammentrekning. Mantelrør og MgO har ulike utvidelseskoeffisienter; etter lang sykling dannes indre spalter, varmeoverføringen svekkes og lokal overoppheting følger.

Krever prosessen hyppig justering, brukes SCR-kontinuerregulering i stedet for kontaktorkobling for å minimere det termiske sjokket. For store varmere er gruppekobling mer skånsom enn å starte og stoppe hele enheten.

To påminnelser ved utskifting

Før et nytt element monteres: finn ut hvorfor det gamle sviktet. Var det koksning, gir et bytte uten rengjøring av systemet det nye elementet den samme korte levetiden.

Bytt også hele gruppen hos flerelementvarmere, ikke bare det sviktede elementet. Gamle og nye elementer har ulik motstand, så de gamle bærer mer strøm og svikter snart de også.

Elementets levetid avgjøres av konstruksjon, montering og drift i fellesskap. Går man gjennom punktene ovenfor, kan de fleste tidlige feil unngås.